Om Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival, av Trond Hannemyr

 

PIT 2009 – Grupo Puja – foto Dag Jenssen

Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival : 20 år med PIT

Året er 1997, og vi arrangerer Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival for tredje gang. Det er forsommer, det er juni og sola skinner. Jeg spiser lunsj på Kafé Osebro nede ved Porsgrunnselva, sammen med en gjeng franske artister fra Les Arts Sauts, og vi har en godt kjølt, frisk og tørr hvitvin i glassene. Det er da det skjer.

Oppover elva kommer en hval. Lys, nesten hvit på ryggen, halvt i overflatestilling, arbeider den seg oppover elva i retning nabobyen. Elegant. Bedagelig. En hval. Intet mindre. På tur opp. Etter en time eller så kom den tilbake. På turne’.

Jeg liker bildet, og synes det kler PIT. Festivalen bringer uventede hendelser, det skjer ting utendørs og mange opplevelser er gratis. I tillegg får man gode stunder sammen med gamle og nye venner fra inn- og utland

 

Men, bildet halter og forteller bare halve sannheten. Bildet er bare overflaten. Et annet bilde bør overlappe det første: Teatr Piesn Kozla (Song of the Goat Theatre) fra Polen viser sin forestilling Chronicles – a lamentation under PIT 2002. Forestillingen er på sitt første gjestespill utenfor Polen. Friteatret er stuvende fullt, og vi må sette opp en ekstraforestilling. Tre stappfulle hus i Porsgrunn på et polsk, eksperimentelt, og i norsk sammenheng ukjent teater hadde jeg ikke så mange år tidligere sett på som – nei, ikke latterlig – men en smule urealistisk.

Nå bør det bemerkes at Teatr Piesn Kozla ved verdens største scenekunstfestival i Edinburgh i 2004 mottok prisen som ”Best International Show” for nettopp Chronicles. Men poenget er det samme, og bildet kunne vært fra andre forestillinger i hovedprogrammet. PIT er selvsagt ikke bare gateteater, klovner og gratis løyer. Jeg har opplevd at for eksempel NRK har hatt reisende reportere innom PIT, som ikke har tatt seg tid til mer enn å besøke festivalgata. Når de da ikke sørger for å skaffe seg kunnskap om resten av festivalprogrammet refereres PIT til som ”klovnefestivalen i Porsgrunn”. Men bak denne overflaten byr festivalens hovedprogram hvert år på et stort antall teaterkompanier og forestillinger, som vi bestreber oss på at skal holde et høyt kunstnerisk nivå og gi publikum et innblikk i både bredde og kvalitet i norsk og internasjonalt teater. PIT presenterer hvert år en rekke både Norges- og Skandinaviapremérer, og noen Europapremiérer har det også blitt underveis.

Når vi har valgt å lage en internasjonal teaterfestival i Porsgrunn er det nødvendig å se på hvilken by vi har valgt å gjøre det i. Midt på 70-tallet, omtrent samtidig som vi starta et fritt og, den gang, lite påaktet prosjekt som heter Grenland Friteater, uttalte byens daværende ordfører: ”La Skien ta kulturen, så tar vi industrien”. Og det var ikke ment som en vittighet. I ettertid er det lett å se at han utsa noe om den tida og den tradisjonen Porsgrunn sto i: Formuer bygget på skipsfart, tømmer og sagbruksdrift opp gjennom noen århundrer. På 1900-tallet skjøt industrien fart med utbygginga av Hydro. Det medførte stor tilflytting fra hele landet utover i århundret, og sosialdemokratisk hegemoni, med en etterhvert velstående arbeiderklasse, med sterke fagforeninger som etter hvert fikk politisk makt.

Men noe må ha skjedd på veien fra gammel-ordførerens utsagn på 70-tallet fram til at Porsgrunn kommune ble ”Årets kulturkommune i Telemark” både i 1998 og 2002 og Norsk Kulturindeks for 2013 listers Porsgrunn som den norske kommunen med det nest beste teatertilbudet sett i forhold til antall innbyggere.

Noe har selvfølgelig skjedd. Industrien er ikke lenger enerådende. Andre næringer er på vei inn for å overta. Folk har mer fritid. Og folk har mer penger.

Jeg nevner det bare som et bakteppe for Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

For like lite som jeg tror at Grenland Friteater – eller PIT – har vært eneste og avgjørende kraft bak holdningsendringen blant næringsdrivende, politikere, byråkrater og folk flest i Porsgrunn gjennom disse åra, tror jeg det er tilfeldig at vi dukker opp akkurat når vi gjør; Grenland Friteater i ’76.  PIT i ’95.

På seint 70-tall var vi et veldig ungt teater. Vi spilte Brecht og Dario Fo og turnérte mye i et ”marked” bestående av folkehøyskoler, bokkaféer og forskjellige motkulturelle miljøer rundt om i Norge. På 80-tallet begynte en ny tidsalder. Også for oss. Vi begynte å turnére internasjonalt, og oppdaget et stort og mangfoldig miljø av frie teatergrupper ute i Europa. Dette var både lærerikt og inspirerende, ikke bare fordi det er mer spennende å være på jobb i Italia eller Spania enn i Norge når du er et-par-og-tjue, men fordi det gav faglige utfordringer og impulser, nye inntrykk og uttrykk og tanker. Både om kunst og – selvfølgelig – om kunstens og kulturens plass i samfunnet og byutviklingen. Man ser seg selv – og sin by -tydeligere når man også får litt avstand.

Vi spilte på teaterfestivaler utaskjærs. I Danmark, i Italia, i Spania, i Polen og i Ungarn. Vi så hvordan teater kunne brukes til å snu en by på hodet og til å engasjere folk på en helt utenomhverdagslig måte. Vi så hvordan teater hadde evnen til å skape engasjement og anarki og glede. Og vi så hvordan barn, voksne og gamle kunne glede seg sammen over en god forestilling. Vi så også at det var mulig – og viktig – å skape rammer rundt teatret som gjorde at det kunne henvende seg til og engasjere alle, ikke bare de inneforståtte med den rette kunnskapen og det rette begrepsapparatet.

Dette er tanker vi hadde i bakhodet i mange år, og hadde lyst til å realisere i en eller annen form her hjemme. Sammen med den kunnskapen vi har om hvor forskjelligartet og sammensatt teaterlandskapet faktisk er ute i Europa og i verden. 

Vi arrangerte stadig gjestespill med teatre både fra Norge og utlandet i Porsgrunn opp gjennom 80-tallet. Men livet var for travelt til å gjøre noe med idéen om en teaterfestival i Porsgrunn. Og det skal vi sikkert være glade for. Antakelig hadde det ikke vært mulig å få det til den gangen; gammel-ordførerens utsagn tatt i betraktning.

Når festivalen så dagens lys i 1995 hadde det flere årsaker. Fra 1982 til 1990 ble Oslo Internasjonale Teaterfestival arrangert. Det var en festival inspirert av København Internasjonale Teaterfestival, og som hvert år bragte europeisk teater innen ulike genre til Norge. Den var et veldig friskt pust inn i 80-tallets norske teaterlandskap, som jeg savnet når den ble borte. I 1994 ødela jeg ryggen, og kunne ikke lenger jobbe som skuespiller. Jeg hadde da valget mellom å starte med noe helt nytt eller finne meg en ny oppgave på teateret. Jeg valgte det siste, – jeg trivdes godt med det arbeidsfellesskapet vi var -, og gikk til de andre med idéen om PIT. Og fikk heldigvis ja til å utvikle den. Og det har jeg gjort siden, sammen med gode kolleger, selv om ryggen er bra for lengst.

Så – altså: Vi har villet ta utgangspunkt i den byen vi faktisk er i – Porsgrunn. Vi har villet at det skal synes i festivalen at vi er i en by og en region preget av maritime tradisjoner og stor kontakt med verden, av industri og av arbeiderkultur. Vi har også villet lage et møtested for det ikke-institusjonaliserte teatret.

De store, fullfinansierte teatrene har svære budsjetter, svære bygninger, svære administrasjoner, svære PR-avdelinger. Så hvis vi skulle lage et møtested for teater hadde vi lyst til å sette fokus på det store og mangfoldige teaterlandskapet som befinner seg utenfor institusjonene og som fikk – og fortsatt får –  ufortjent lite oppmerksomhet her i Norge. Det er i det landskapet vi bor.

Vi har også hatt lyst til å peke på kvaliteten i de folkelige teateruttrykkene og tradisjonene, og forsøke å se det i lys av hvordan det som er nyskapende i dag står på skuldrene til det teatret som var. I motsetning til den norske tradisjonen, som altfor ofte setter folketeatret og avantgarden opp mot hverandre som to helt ulike ting. Avantgarden, eksperimentet, nyskapingen kommer ikke fra ingenting. Og uten å ha et bevisst forhold til tradisjonen henger det nye og slenger i løse lufta.

I 1995 eksisterte det ikke noe kulturhus i Porsgrunn. Det gjorde det først i 2013. Dermed måtte vi tenke annerledes da vi startet festivalen. Vi måtte gjøre hele byen til en scene. Dette har hatt positive og negative utslag. Vi har måttet bygge viktige deler av festivalen rundt utendørs-programmet. Og har funnet ut at vi i grunnen trives godt med det.

I noen år disponerte vi Norrønahallen på Vestsida, og bygde opp arenaer tilpasset de aktuelle forestillingene der. Takket være mange dyktige og arbeidsvillige frivillige var det ikke så dyrt. Men det var arbeidskrevende. Og det var veldig gøy. Jeg kommer nok til å savne atmosfæren og følelsen av å ha løfta i flokk, å ha bygget om en diger hall til to teatersaler. Men jeg kommer nok ikke til å savne vannlekkasjene eller støvet. Og de frivillige i rigg-gruppa kommer neppe til å savne alle de mange tunge løfta. Skjønt – kanskje litt?

Men når sant skal sies er jeg glad for at det tok nesten tjue festivaler før kommunen bygde kulturhus. Hadde det stått der den gangen vi satte i gang hadde vi helt sikkert benyttet det allerede den gangen, og kunne lett endt opp med en festival som var langt mer A4 enn den vi har i dag. Nå har festivalen funnet en form der utendørsarrangementene har sin naturlige plass og der store utendørs oppsetninger årlig er med i programmet. Og festivalen har blitt stor nok til at kulturhuset blir et pluss for programmeringen, men ikke får dominere den.

Vi har presentert teater i små og litt større teatersaler, i for anledningen ombygde industrihaller, i den gigantiske tørrdokken på Porsgrunn Mek. Verksted og blant det samme verkstedets majestetiske kraner, på toppen av et vanntårn, i jernbanevogner, i og utenfor muséer, i megastore steinbrudd, og selvsagt i gater, på torg og i parker.

PIT har alltid vært ment å være en festival for publikum. Det kan jo høres rart ut. Er ikke alle festivaler det? Jo, men på noen festivaler er publikum nesten bare fagpersoner, folk med mye felles kunnskap og i stor grad de samme referansene. Ikke noe galt med det, i og for seg. Men PIT er ikke en sånn festival. Den største oppsamlingen  av relativt likt tenkende teaterarbeidere her i Norge befinner seg i Oslo. Hadde vi vært en sånn festival ville nok festivalen funnet sted der. Vi har ønsket å lage en festival som viser et  mangfold av scenekunst av høy kvalitet, som evner å kommunisere med et publikum som ikke nødvendigvis er teaterspesialister.

Når det er sagt har PIT helt siden starten hatt workshops med internasjonalt anerkjente skuespillere, Møte:punkter der kjente skuespillere snakker om arbeidet sitt og Scene:bluss, der unge teaterfolk kan vise og diskutere eget arbeid. Det har vært viktig for oss at den faglige dimensjonen er til stede i festivalen og holder høy kvalitet. Vi har villet gi plass til den faglige dialogen og diskusjonen. Men vi har samtidig vært oss bevisst at de fleste i vårt publikum ikke er fagfolk.

Hvert år ser vi et utall forestillinger i arbeidet med å programmere festivalen. Verdensveven har gjort informasjonsstrømmen og antallet henvendelser fra teatre som vil komme til PIT nesten uoverkommelig. Vi besøker en rekke festivaler og teatre og ser svært mange forestillinger. Noen av dem viser seg å være – unnskyld meg – kjedelige og sjølopptatte. Noen av dem har riktignok idéen som gjorde meg interessert når jeg leste om den, men forestillingen selv tilfører ingenting til det jeg så på papiret. Noen av dem forveksler innhold med innfall. Noen av dem har svake skuespillere eller haltende regi. Noen av dem er gigantisk store, og like enormt kjedelige. Men heldigvis er noen forestillinger riktig gode. Noen er som en fest. Det er dem jeg drømmer om og leter etter. Jeg vil overraskes. Jeg vil bli tatt med inn i en historie så velfortalt og, der og da, så viktig at den fyller hele meg. Jeg vil se forestillinger der jeg glemmer at jeg sitter på et teater. Jeg vil fylles av glede, eller sorg, eller raseri. Men jeg vil fylles. Jeg vil at forestillingen skal få meg til å føle meg hel, i ett med det som skjer. De forestillingene har jeg lyst til å dele med publikum under PIT.

Det er et drøyt stykke arbeid å sette sammen et program som holder kvalitet, som viser bredde og mangfold og som passer til de arenaene vi kan tilby. De økonomiske rammene gjør ikke jobben enklere.

Det vil bli interessant å se hva de neste årene vil bringe. Vi vet at vi har mange og lange diskusjoner med bevilgende myndighetene foran oss. Det må alltid argumenteres godt og mye for bevilgninger til kunst og kultur. De siste åra har Europa, og nå etter hvert også Norge, hatt en økonomisk utvikling som, for vår del, har ført til en relativt stor nedgang i sponsor-inntekter. Vi vet at vi må klare å endre festivalen kontinuerlig. Vi vet at vi må klare å nå ut til stadig nye publikumsgrupper. Vi vet at vi må klare å overraske publikum – og oss selv. Vi vet at vi må ta sjanser. Festivalen har vokst mye i omfang siden starten, og jeg ser det ikke som noe mål i seg selv at den skal bli større. Men bedre kan den alltid bli. Skal vi klare å gi folk det de ikke visste at de vil ha må vi hele tiden evne å endre, overraske og forbedre.

Mange av de som er dagens unge, voksne publikum var barn da de opplevde sitt første PIT. Nå er det deres barn som utgjør andre generasjon med PIT-publikum. Målet må være å gi også den generasjonen en festival som gleder, engasjerer, overrasker – og irriterer.

…..

Jeg velger å avslutte med et sitat fra Klovnens bønn, som vi har hatt med hele veien som et mantra:

– Mens jeg vakler gjennom dette livet; hjelp meg å skape mer latter enn tårer, hjelp meg å spre mer glede enn tungsinn; å uttrykke mer håp enn fortvilelse. La meg aldri bli så likegyldig at jeg ikke ser undringen i barnets blikk – eller glimtet i øyet hos den gamle.

– Trond Hannemyr (2015)