10 TESER OM TEATER FOR BARN, av Lars Vik

Skrevet til tidsskriftet Ånd i hanske, 2000. Denne versjonen er noe revidert.

Det finnes ikke teater bare for barn.
Det finnes bare teater som ikke passer for barn. Godt teater for barn er også
godt teater for voksne, men ikke nødvendigvis omvendt. Ordet målgruppe bør
ut av norsk teaterterminologi.

Det er for mye idyll og for mye moral i norsk barneteater.
Og for mange vikarierende motiver; det er lettere å få en teaterforestilling inn i
skolen eller i det lokale kulturhuset om den er politisk korrekt og/eller har
opplagte pedagogiske siktemål. Men godt teater trenger ingen unnskyldninger.

Det er lav prestisje forbundet med kunst og kultur der barn er
tilskuere/brukere.
Ingen landsdekkende aviser følger systematisk opp hva som tilbys barn på
teaterfronten. Utøverne/opphavsmennene får ytterst begrenset kompetent
vurdering av sitt arbeid selv om en turneforestilling ofte har flere brukere enn
for eksempel en billedbok.

Det er for mange sjarlataner i norsk barneteater.
I et uoversiktlig og tilsynelatende umettelig marked finnes useriøse aktører
som legger ut på landeveien med produksjoner som ikke holder mål. Og
barna må pent ta til takke med det de får servert.

Frie sceniske gruppers betydelige virksomhet for det yngste publikummet
er ikke et resultat av offentlige tilskudd – eller bevisst kulturpolitikk.
Snarere tvert i mot. Tidligere var »scenekunst for barn og unge» et
satsingsområde som flittig ble sitert i diverse festtaler. P.t. er det ikke de
scenekunstnere som hele tiden spiller hundrevis av forestillinger for barn og
unge over hele landet som prioriteres hos bevilgende myndigheter. Den
kulturelle skolesekken kan bli en kunstnerisk trampoline eller en kommersiell
sovepute.

Norske teatersjefer burde forbys å sette opp Egner og Lindgren i ti år.
Hvordan skal vi ellers få dem i gang med å utvikle nye norske stykker? De
gamle storselgerne er soveputer for det subsidierte statsteatret. Hvilke forlag
ville overlevd – eller vært bekjent av – ved å bare nyutgi klassikerne år etter år?

Norske teaterarbeidere burde være litt mer opptatt av publikum.
Og litt mindre opptatt av seg selv. Mange skuespillere ville ha godt av å
komme seg ut at det trygge store teaterhuset og spille teater i barnehager og
gymsaler, på gater og torg? Det finnes ikke bedre måte å lære sitt fag på enn
å konfrontere sin historie, sin opptreden med et uforberedt publikum, et som
ikke har innløst billett. Det er ganske sjelden publikum ikke har rett

Å lære å spille teater lærer man ved å spille teater for barn.
Om man har som utgangspunkt at teater er et levende og dypest sett
uforutsigelig møte mellom skuespiller og tilskuer finnes det ikke noe bedre
sted å starte enn foran et ungt uforferdet publikum. Norske teatervitere og
kritikere har vært for opptatt av hva som skjer på scenen. De burde interessere
seg mer for hva som skjer i salen.

Plukk fram de råtne tomatene.
Det er for mye høflighet i norsk teater. Selv menn som sovner tidlig i annen
akt gir stående applaus. Når det å gå i teater blir et sosialt pliktløp så rammer
det scenekunsten. Dersom publikum ikke berøres av det de ser på scenen så
skal de gi uttrykk for det. Det er derfor barn er det beste teaterpublikum. De
eier ikke dannelse.

Barn er ikke kritiske.
Barn er ærlige.