Nyheter

Seg selv nok?

En kommentar til ”Basis og overbygning”, Norsk kulturråds evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper

Av Tor Arne Ursin, regissør i Grenland Friteater

Kulturrådets evalueringsrapport om basisfinansieringsordningen for fri scenekunst Basis og overbygning roper formelig etter en tenkning som omfatter hele scenekunstfeltet – ikke bare den brøkdelen av scenekunstfeltet som forvaltes av Kulturrådet. Det er for øvrig andre gang i løpet av relativt kort tid at basisfinansieringsordningen evalueres av Telemarksforskning. Forrige evaluering kom i 2010. Den nye rapporten fra Telemarksforskning inneholder mange interessante tanker og spørsmål, men trekker få konklusjoner om de mest interessante problemstillingene. Til det må det nok en annen rapport til.

Årsaken til dette ligger i selve mandatet, slik det er definert av Kulturrådet selv: ”1. Evalueringen skal undersøke om ordningen har fungert i henhold til formålet slik det er formulert i retningslinjene.” og ”2. Evalueringen skal videre (…) se tilskuddsordningen i sammenheng med Kulturrådets øvrige ordninger på scenekunstområdet.” Rapporten skal altså kun se på forholdet til de andre ordningene som Kulturrådet forvalter. Med det sementerer Kulturrådet selv skillet mellom det såkalt ”frie feltet” som Kulturrådet forvalter og resten av scenekunstområdet, som forvaltes av Kulturdepartementet og av fylker og kommuner. Vi må i det hele tatt snart slutte å snakke om den frie scenekunsten som et eget felt, og begynne å se på helheten.

Riktignok gjør forskerne fra Telemarksforskning et tappert forsøk på å sprenge rammen for mandatet og sette ordningen med basisfinansiering inn i en større sammenheng med å vie et helt kapittel til det de kaller ”scenekunstens felt og økosystem”. Men igjen forblir det uklart om dette ”økosystemet” omfatter hele scenekunstfeltet, eller bare de delene som Kulturrådet selv forvalter.

Allerede i første kapittel kommer rapportforfatterne litt skeivt ut med et forsøk på å definere frie scenekunstgrupper som ikke holder helt stikk. Det er for så vidt riktig at den frie scenekunsten er ”heterogen og har kanskje sitt viktigste fellestrekk i at den er ikke-institusjonell”, men det blir feil når man skriver at den frie scenekunsten ”ikke er knyttet til (…) faste ensembler.” Mange frie grupper har et ensemble som har arbeidet sammen over lang tid. Det er snarere regelen enn unntaket. Rapportens definisjon er tilpasset en tanke om at det er det offentlige som definerer hva som er fri scenekunst: Dette er et begrenset felt som Kulturrådet forvalter. Resten, det vil si mesteparten både i økonomisk og annen forstand, det tar Kulturdepartementet seg av. Definisjonen blir bare ikke riktig av den grunn.

Når dette er sagt: Rapporten gir både et godt overblikk over basiskompaniene og et positivt bilde av basisfinansieringsordningen. La oss slå det fast: Basisfinansieringsordningen er kommet for å bli. Den har gitt norsk scenekunst et løft. Den har bidratt til å gi norsk scenekunst et større publikum og større prestisje i utlandet. Den har bidratt til profesjonalisering og bedre arbeidsvilkår for mange kunstnere.

En av de problemstillingene Kulturrådet aller mest har ønsket seg svar på, er hvorvidt den såkalte tolv års-regelen skal beholdes eller ikke. Dette var akutt: Skulle støtten til Jo Strømgren kompani og Verdensteatret stanses på grunn av tolv års-regelen? – noe som ville føre til det smått absurde at to av norsk scenekunsts mest framtredende ensembler ville bli lagt ned. Her gir rapporten klart svar og god ryggdekning for å fjerne regelen, og godt er det.

Jeg kjenner ikke til noen ordning i noe annet land som gir så stor frihet til produksjon av fri scenekunst. Men har vi de beste finansieringsordningene for å utvikle scenekunstkulturen? Som kjent består en kultur av langt mer enn forestillingsproduksjon. Det omfatter både trening og utdanning, teori og refleksjoner og relasjonen til publikum og samfunn.  Her er de ubesvarte spørsmålene mange. Én informant i rapporten kommenterer det paradoksale i at det knapt stilles noen krav til mottakerne av basis-støtte om å vise scenekunsten sin i Norge eller på annen måte bidra til utviklingen av scenekunstmiljøet: ”Some of the companies do their maximum to get in touch and dialogue with the Norwegian audience, or to contribute to the field in other ways, while others can do whatever and are still funded.” (s. 47)

Skal man ikke stille noen krav til basisgruppene – ut over vage formuleringer om ”høy kvalitet”? Hvis en ser bort fra Cirka Teater fra Trondheim, som ganske nylig kom med i ordningen, og Jo Strømgren Kompani, som har en omfattende virksomhet, så er det jevnt over lave tall blant basiskompaniene både når det gjelder produksjonsfrekvens og når det gjelder spillefrekvens. Når rapporten nevner at ”stor produksjonsvirksomhet” og ”stor formidlingsvirksomhet, helst både nasjonalt og internasjonalt” nevnes som forutsetninger for tildeling av basisstøtte, så kan man jo lure på om mesteparten av Norgeskartet er glemt? For i mange tilfeller er det ikke lett å få se denne kunsten hvis man bor utenfor Da er det lettere hvis man bor i Berlin eller Brüssel.

Poenget her er slett ikke at det er feil at gruppene spiller utenlands, men at de ofte bidrar lite eller ingen ting til utviklingen av en scenekunstkultur i Norge. Den frie scenekunsten har alltid vært internasjonal og utveksling av scenekunst på tvers av landegrensene har vært avgjørende for utviklingen. Men det mangler infrastruktur for å vise vår internasjonale scenekunst i Norge, og basisfinansieringsordningen gir heller ikke noe incitament til å få til dette.

For et annet trekk ved basiskompaniene som rapporten velger å legge liten vekt på, er at alle – igjen med unntak av nykommeren Cirka Teater – er lokalisert i Oslo, hvis de da ikke er i utlandet. Hvor klokt er det? Og med Bourdieu i bakhodet, for ikke å si i baklomma: Hvor sikker skal en være på almengyldigheten i de kvalitets- og verdidommene som ligger til grunn for utvalget?

Det er åpenbart at forholdet mellom ressurser til produksjon og til formidling av scenekunsten må endres slik at det går mer til formidling av denne kunsten. Her nevner rapporten kort noen eksempler fra utlandet som man gjerne kan se mer på. Men man kan også se på andre norske eksempler.

Hvor skal vi gjøre av scenekunsten?

I februar i år arrangerte Grenland Friteater en konferanse med tittelen ”Hvor (i granskauen) skal vi gjøre av den frie scenekunsten?”. Et av de viktigste aspektene ved konferansen var å løfte fram kompanier som arbeider og finansieres etter en annen modell enn basiskompaniene, men som sjelden løftes fram i offentlige utredninger. Vi presenterte bl.a. Samovarteatret fra Kirkenes, Sandsund & Lie fra Fjaler i Sogn og Teater Nor, som står bak teaterfestivalen i Stamsund.

Det er grupper som arbeider i og i samarbeid med et lokalt miljø – ofte langt utenfor allfarveg. Uten å gå på kompromiss med sin kunstneriske frihet har de i tillegg til å produsere egne forestillinger også vært opinionsformidlere og laget internasjonale teaterfestivaler som har blitt viktige for resten av teatermiljøet – en viktig del av scenekunstens infrastruktur. Disse gruppene representerer modeller for organisering av scenekunsten som en burde se nærmere på.

I Telemark har Grenland Friteater gjennom mange år drevet etter en liknende modell. Denne virksomheten har gitt den frie scenekunsten stort gjennomslag både hos publikum, i scenekunstmiljøet og i politiske miljøer og den har forandret scenekunstlandskapet i fylket fullstendig. Men modellen har aldri vært gjenstand for noen utredning, hverken fra Kulturrådet eller fra Kulturdepartementet.

Det henger kan hende sammen med at Grenland Friteater ikke hører med i Kulturrådets ”portefølje”, mens Kulturdepartementet har ivret for å kvitte seg med alt annet enn det tradisjonelle institusjonsteatret. Der kjører man imidlertid videre i samme spor som før, tilsynelatende uten å se hverken til høyre eller venstre. På institusjonsteaterområdet har det gjennom ti-år vært lite eller ingen forandring av finansieringsregimene. Det er ganske bemerkelsesverdig.

Kulturdepartementet bør ta ansvar også for den frie scenekunsten. Det bør ikke lenger la Kulturrådet utrede kun sine egne ordninger for seg, men løfte blikket og sammenlikne ulike måter å organisere scenekunsten på. Og det blikket må favne hele scenekunsten, ikke kun det som har vært kalt ”det frie feltet”. Scenekunsten er ett felt.

Her bør det ikke nytte lenger for politikerne å skjule seg bak slagordet om ”armlengdes avstand”. Ja, selvsagt skal politikere holde seg på armlengdes avstand fra å bestemme over kunstproduksjon, men når det gjelder utviklingen av en scenekunstkultur og dens infrastruktur, så er det helt nødvendig at de er på banen.